Washington, en perle av en by.

Kommer til Washington tidlig på kvelden og håper å kunne booke meg inn på samme hostel som jeg har booket for neste natt. Jeg klarte seff å booke for feil dag og jeg står hjemløs på deres trapper og ber på mine knær. Det er fult og jeg må etter mye om og men raske med meg alle sakene og dra til den andre siden av byen, William Penn House. Helt ok, men ikke noe mer. Jeg er bare glad jeg fikk meg en seng, det så mørkt ut en stund da alt virket fult.

Drar ut for å ta noen kvelds bilder og planlegger å være tidlig tilbake for å ta noen bilder når solen står opp neste dag. Ender med at jeg trasker Washington opp og ned, og er over meg av begeistring og bruker hele kvelden på dette og er ikke tilbake på hostelet før klokken har passert kveld og startet på natt. Finner da ikke alarmklokken og jeg kommer meg ikke opp før 6:30 og solen er alt oppe når jeg er på plass i bybildet før 7:00.

Det er kveld på Capitol Hill, det er vakkert.

Hmm, er vel en kjent herremann?

Jepp, det er Washington.

Where are the stripes?

Hva kan man egentlig legge til? Det beste var at jeg gikk rundt nesten alene på kvelden.

Men det blir en utrolig god dag, vandrer ifra monument til monument hele dagen. Den ene utrolige utformingen etter den andre, det er helt unikt hvordan denne byen er bygd opp. Den er fylt opp historiske steder, museer, monumenter og byggninger som jeg bare måtte se. På rams kan jeg nevne Washington Monumentet, WW2 Monumentet, Korean War Monumentet, Lincoln Monumentet, Rooswelt Monumentet, Jefferson Monumentet, Capitol Hill og American History Museeum. Dette var kun det jeg rakk denne dagen, var helt kjørt og måtte bare gi opp å ta noe mer med meg. Denne dagen måtte jeg også pakke, sjekke ut, sjekke inn og pakke ut med en sårt tiltrengt dusj. Nevnte jeg at alt er gratis og det er så mye mer, så utrolig mye mer. Legger ved litt bilde ifra dagtid og:

Tidlig oppe = Alenetid

Det flommer over av vakre monumenter, dette er for Andre Verdenskrig.

Det Hvite Hus.

Verdens høyeste obeliks. Utsikten er fenomenal, jeg fikk to billetter, en for dagtid og en for kveld.

Ingen mindre enn TJ som står på innsiden der, Thomas Jefferson, USA's tredje president.

Siste dagen er det duket for å se kirkegården i Washington. Den ble anlagt etter borgerkrigen på eiendommen til Robert E. Lee for alle fallende. En symbolsk handling. Men det hele har nok fått en noe uventet vending iforhold til hva de som en gang bestemte seg for å legge kirkegården der. Etter at John F. Kennedy ble gravlagt derble det så populært at det idag er kun en gravplass for offiserer med minimum 20års tjeneste. Det er en utrolig spesiell stemning når man vandrer rundt. Det er gravsten på gravsten på gravsten. De fleste er helt like hvite gravstener etter fallende amerikanere etter diverse kriger, og deres koner.

Utsikten ifra Arlington House over Washington kan få en til å miste alt tidsperspektiv, men jeg har min siste dag her og må haste videre. Det har vært et tilnærmet maraton de siste dagene. Jeg har brukt rundt 35 timer på sightseeing, du kan da legge til reisetid og ut/inn sjekking. Noen som mener det er en pensjonist tilværelse å reise? Jeg ville helst ha tatt turen til Flyplassen her ikveld, men beina sa bare stopp og jeg trakk meg. Jeg får ta det neste gang.

Det er en stemning som ikke kan beskrives med ord.

Noen flere som får assosiasjoner til "The Doors" her?

Utsikt, dessverre litt dårlig sikt for dagen.

Resten av dagen ble flittig brukt til Pentagon, Ut/Inn sjekking på mitt fjerde hostel på fire dager, American Natural Museum, Air and Space Museum og generell byvandring. Hostelet jeg har havnet på nå er min klare favoritt og jeg vil anbefale det på det sterkeste til alle, Duo Housing DC.

Alle som døde ved Pentagon 11 september 2001 har fått en benk med sitt navn på. Selve Pentagon var det strengt forbudt å ta bilde av. Når man ser væpnet vakt etter væpnet vakt, lar man bare være.

Romdrakter og utstyr ifra Apollo.

Apollo 11 (?) med et flagg på siden.

Mangler bare en bamse med langt hår her, gjerne med fornavn Tom Einar :p

Goodbye America!

Prosjekt Eple.

Da var en anderledes dag unnagjort. Jeg har akkurat gått til innkjøp av et nytt kamera og hadde bestemt meg om å ta en byvandring for å bli bedre kjent med det. Jeg startet i 135 street, som er midt i Harlem nord på Manhattan og endte helt sør i Battery Park. Det endte til slutt med en tur på 9 timer, ifra 11:00 til 20:00. Så her til glede kun for dere en haug med bilder ifra min dag i New York.

Skyskraper

Så er det sagt, ikke "Honk" uhemmet i NY.

Tar med meg dagens kompis på metroen.

Starter min ferd mitt i Harlem.

Ikke alle som er helt enige alt.

"Ikke ring meg, jeg ringer deg"

Eplekjekk?

Nyter utsikt i Central Park

Dette er en grønn lunge.

Times square.

I Soho med økonomiskolen i bakgrunn.

Rester ifra Twin Towers som er gjort om til en minnestatue.

Etter en lang vandring er vi helt på sørspissen av Manhattan med Frihetsgudinnene i bakgrunnen etter 9 timer.

På tide å snart snøre sekken, men kun snart.

Da var dagen kommet for å oppgradere ifra Laham Hotel, som var et enklere hotel med en flott beliggenhet midt på Manhattan, til Ravel Hotel i Queens.Hotelrommet var større enn min forrige leilighet og fylt opp med luksus og innehadde en utsikt over byen som var i særklasse, da spesielt på kveldstid. Denne utsikten kunne nytes ifra 6. etasje og hotelets returant, eller liggende i sengen i 4. etasje. Det var noen gode dager og perfekt timet da regnet dukket opp samme dagen som bytte av hotel var et faktum.

Dette er tatt ifra hotelrommet...

En liten sving nordvest på Manhatten endte på en resturant mange nok vil kunne kjenne igjen ifra en meget god kjent tvserie. Resturanten serverte god mat til en en pris som ikke fokuserte mye på tvserien som har gjort den kjent. Her var det en lokal resturant med en trivelig betjening.

Giddy up!

Jeg ba en stille bønn på torsdag, en bønn om skyfri himmel og sol. Jeg må ha vært for stille, for jeg tviler på at noen hørte meg. Dagen startet med regn og det var booket og klart: Tid for Frihetsgudinnen på Liberty Island. Utover formiddagen bedret humøret seg samtidig som himmelen blånet og utsikten mot Manhatten gikk ifra grå dis til klar. Det var deilig å se litt norsk kultur igjen, ja norsk. Frihetsgudinnen er faktisk laget av kobber ifra Norge, nærmere bestemt Karmøy. Resten av dagen ble det byvandring i området Soho midt i eplet. Og slik gikk nok en dag og en kunne legge hode på puten den kvelden og bare glede seg til neste dag, livet er godt.

Selveste frøkena med NY i bakgrunnen.

Gladlaks på båten.

50 cent for et innblikk.

Knut og dama.

Nå er jeg å finne på et mindre og billigere hostel midt i byen igjen. Har hatt et par dager hvor jeg har truffet igjen Jesse. En amerikaner jeg traff i Mexico først i september og igjen i januar. Han jobber på “comedyclub”n Caroline. Så da var det duket for min første standup opplevelse live i statene. Jeg fikk endelig sett New York ifra høyden da vi ble innvitert på fest på taket til noen venner av Jesse. Bare synd jeg ikke hadde med meg kamera, men bildene har jeg med meg i minnet. Det var vakkert. Imorgen planlegger jeg et prosjekt som innebærer at jeg skal vandre lengere enn langt og ta en haug med bilder og mandag setter jeg kursen mot Washington. Gleder meg.

Mer epler!

Søndag var det fest, det var flagg og opptog i New York by. Noen vil si det var Filippinenes nasjonaldag som gjorde det, Anna vil si det var fordi hun hadde fødselsdag. La oss si hun hadde rett, uansett var det tid for å feire, feire med sightseeing, park og en flaske med god vin. Vi startet dagen noe sent med å vandre over Brooklyn Bridge for å nyte utsikten over Manhattan. Vi lot bena dra oss videre rundt og et stopp ble gjort her og der, men vi stoppet opp i Bryant Park for en flaske vin. Det var en god dag med godt selskap.

Hvordan feire nasjonaldagen? Lett kle jentene ut som prinsesser og gutter ut som Jesus.

Anna feirer dagen med å stoppe trafikken i NY.

Brooklyn Bridge og utsikt.

Når Frøken Sverige hadde gjort unna sin feiring kom nok en dag med muligheter, muligheten til å se mer. Det som skulle oppleves var mer av byen som er en stor opplevelse, bare det å vandre her er fantastisk. Jeg kunne jo brukt en klisje som at jeg føler meg så liten når man ser opp på disse byggningene som strekker seg opp mot himmelen, men faktisk helt motsatt. Det føles utrolig godt å være en del av denne byen som er en smeltedigel av alle kulturer. Omfavner byen, en by som fort kan få en plass i midt hjerte.

Vi opplevde “Ground Zero” med tilhørende museum, New York børsen, båttur til “Staten Island” , “Little Italy” og “China Town”. Det var en hektisk men utrolig opplevelsesrik dag. Det er dette jeg elsker med å traske verden rundt, det å oppleve nye ting i et varierende tempo. Noen dager er det hektisk andre dager tar man det mer piano og slapper av. Herlig!

New York børsen, et "must" for en økonomistudent. Til Lånekassen: "Dette er en studietur, regner med støtte"

Utsikt mot Manhattan ifra båten til "Staten Island"

Little Italy og China Town.

Nord Nord Nord, blir fort New York!

For de som måtte lure; Ja, New York er fantastisk. Byen er et “Must go” for alle backpackere med respekt for seg selv. Det skal sies at byen ikke er skapt for en lommebok til en fattig sekk-bærer, men det er en by som har så utrolig mye by på. Satte mine landbein på JFK flyplassen utenfor New York den 3. juni og etter å ha tiittet opp av undergrunnen var jeg frelst. Jeg som “egentlig” ikke liker de store byene finner meg selv i stor ekstase nok en gang over en av de store i verden. Jeg er i NY og husene er høye, folkene mange, gatene lange og jeg elsker det. Bare det å se de gule taxiene med skyskraperne i bakgrunnen er nok til å vippe en helt over.

Kvelden senker seg over den store byen.

Den første kvelden varte ikke lenge før den var over, kom på hotellet når klokken bikket over så den korte og lange viseren stod på tolv, det var natt. Jeg var sliten, trøtt og lite klar for de store utskeielser. Jeg sovnet tidlig.

Dagen etter hang meg og Anna sammen (hun svenske som ikke kunne bære sitt eget brett opp vulkanen i Leon) og ruslet opp og ned her og der i store deler av sentrale Manhattan. Vi endte opp med en tur på Madam Tussauds galleri her i NY. Det er en plass der noen dukker ser mer virkelig ut enn mange amerikanere jeg har sett den siste tiden. Jeg falt for denne kjekke karen:

Følte meg enkelt og greit som en prinsesse der...

Tiden går og vi velger og ta en dag med kunst og kultur, det er Guggenheim Museet som står for tur. Her henger blant annet Picasso og Van Gogh langs de hvite veggene. Ja det er gøy, men må innrømme den store begeistringen for videokunst av en gammel mann filmet ifra alle tenklige vinkler som enkelt og greit sitter helt rolig og en gutt som piller nese, ikke er av den store sorten. Men ja, bygget, stemningen og de store (gamle) kunstnerne gjør susen og det er en god følelse å ha vært så kultivert.

Et bygg som er av de sjeldene.

Slik ser det ut når Sverige møter Guggenheim, sett gjennom linsen til en nordmann.

Resten av degen gikk med til bare å vandre, ikke hvor som helst men rundt i en av de største parkene jeg har sett midt i en by, Central Park. Skjønner at New Yorkere verner om og bare må elske dette grønne hullet midt i en asfalt jungel. Er meget spesielt å se denne grønne jungelen og skyskrapere som skyter opp bak trærene.

Grønn park

"Hvem er det som tramper på min bro?"

Godt tøy er nå dødt tøy

Etter å ha holdt et trofast følge med meg helt ifra starten av, var det nå på tide å spandere på seg et par nye sko og bukse. Buksen var full av hull og helt utslitt. Raknet i sømmene og beina var nedtråkket. Gled greit inn i gatebildet og burde strengt tatt slengt ut hånda i ny og ned og spurt etter en slant til en kopp kaffe. Skoene som har hatt gleden av å beskytte føttene mine opp 4 vulkaner på turen har nå også takket for seg. Det var knapt såle igjen og hullene var ikke lenger mulig å ikke se. I det hele tatt er garderoben klar for å pensjoneres, skal bli godt å komme seg nordover på shopping i noen dager. Har svakt begynt og mer skal det bli.

Mi amor

Te quiero

Isla Mujeres og Cancun

Da var jeg tilbake i Cancun etter et par netter på Isla Mujeres. Ikke stort å berette, om du ikke er et stort fan av “Sydenferie” ville jeg brukt tiden min på andre steder enn Isla Mujeres. Det ble en tidlig kveld første natten etter reisen ifra Palenque, natt nummer to ble det en liten luftetur med kald øl. Ikke det helt store slaget, ble værende på hostellet hele kvelden gjennom. Fristet lite å vandre gatelangs brisen på kveldstid etter at jeg har mistet flipp-floppene mine og ikke klart å kjøpt meg nye. Må bar ha akkuratt samme som jeg hadde, alle andre er det samme som gnagesår. Savner mine flipp-fllopper!!

Verden for mine føtter....

Utsikt

Vandret litt gatelangs idag her i Cancun. Da strømmet minnene på, “Der bodde vi, der spiste vi, akkuratt her stod de da jeg så dem igjen, der kjøpte hun klokke, her er butikken han kjøpte sine sko nummer to eller tre.” En stor takk til Otto og Marie som tok seg tid over sjøen for å se til meg i Januar, har mange gode minner etter det!

Om dere husker, her ble vi låst ute! :p

Idag fikk jeg kjøpt, etter en halvtime i kø, en elektrisk tannbørste til 35kr. Den er litt større enn en normal og går på vanlige batterier, bare måtte prøve. Det er utrolig hvor vant alle er til å stå i kø eller bare det å vente. Hjemme ville folk gått løs på hverandre om de skulle ventet så mye som her, her er det bare å smøre seg med tålmodighet og gjerne praktisere litt spansk tørrprat med sidemann.

Imorgen går flyet, det er rart å tenke at dette er min siste natt i Sentral Amerika, men slik er det bare. Min siste natt om mindre enn 24 timer er jeg borte ifra dette kontinentet. Jeg er rett og slett på et annet. Og nei, Europa får vente litt til. Det er andre plasser som må sees først, andre ting som må gjøres og venner en må se igjen.

“Start spreading the news…”

Vann vann vann!

Neste morgen er det rett opp og ut på nye eventyr igjen. Jeg kommer til å være helt kjørt den dagen reisen er over om jeg ikke snart setter ned tempoet, det er over presentasjoner med denne “speed travelling’n” om dagen. Men på listen for dagen stod Misol-Ha og Agua Azul. Det begynner rolig 20 minutter på utsiden av Palenque. Det er en liten innsjø med et fossefall, Mr Nordmann blir ikke veldig imponert, men hadde heller ikke alt for store forventniniger for dagen. Det er vakkert, det er jungel og det føles godt, men fossefall har vi hjemme og. De som ikke vet er velkommen til å sitte på neste gang jeg tar bilturen over fjellet mellom Skien og Bergen.

Det er vakkert... Ingen tvil.

Så er det Agua Azul som står for tur. Merker straks at dette er en større greie. Stedet vi kommer til flommer over av selgere og resturanter. I bunn av attraksjonen er det fylt opp med lokale meksikanere. De bader, noe som ofte kan være et ukjent fenomen i Mellom Amerika. Lokale bader liksom ikke. Det blir bare å vandre opp opp opp, vekk ifra folkemassen. Jeg jakter på noe mer unikt, noe som ikke alle ser. På veien stopper jeg og flere plasser holder jeg bare pusten. Det er vakkert.

Agua Azul, i all sin prakt.

Mer vann. Mormor hvor er du?

Utsikt over herligheten.

Jeg ender opp for meg selv inne i jungelen en plass....

Etter langt om lenge er det plutselig ikke et menneske å se. Det er helt stille, du hører føttene som knaser over bakken, du hører pusten og vannet som renner og bruser ved siden av deg. Du er alene i jungelen. Det eneste som begynte å uroe meg etterhvert når alle folkene ble borte var at i min guidbok står det at området har vært plaget av ranere, såkalte masjette ranere. Litt kjipt å møte en av de nå, alene i jungelen. Men jeg vil videre, møtte noen lokale på veien som pratet om en Canyon, den vil jeg se. Jeg vandrer til noe som kan være en ende.

Bør man fortsette å gå etter slike skilt?

Det sitter to vakter der og nyter freden i skyggen. “Hei min venn, dette vil du se” roper han ene etter meg. Jeg krabber opp på fjellkanten de sitter. Der litt lenger fremme ser man vannmassene presse seg igjennom et lite hull, vi er nesten helt opp ved der canyon møter elven. “Vil du helt opp og se? Jeg kan følge deg, men det er egentlig forbudt for turister.” Vi går det siste stykket opp og jeg kan sitte helt ved åpningen og føle kraften som presser seg gjennom fjellveggen. Jeg får tatt noen bilder, men de får liksom ikke fortalt kraften en kunne føle når en var der. “Ikke fall uti, vær forsiktig det er glatt” Vakten er noe bekymret når jeg stiller meg på de kantene jeg kan for å ta bilder. Han passer på meg, det skal han ha.

Canyon'n presser seg gjennom en trang gang i fjellet og forer Agua Azul, med nettopp vann.

Good looking!

Hans belønning for det blir en slant med pesos, litt for å passe på, litt for å la meg få lov og litt for å vise veg. “Takk min venn” sier han. “Nei takk skal du ha” svarer jeg. Det var han som ga meg noe, ikke motsatt. Liker det hele med måten en møter hverandre her i Mellom Amerika. Man har en forutinntatt holdning til at alle er ens venner. “Hei min venn, hvor skal du?” Sier taxisjåføren, “Hei min venn, hva ønsker du?” sier han bak kassen i butikken, “Hei min venn” sier en du møter på gata for første gang. Liker det, nei jeg elsker det.

Mi amor

"Helado, helado!"

Ehh, en god ide å fiske her?

På kvelden er det på han igjen med en 13 timers busstur mot Cancun, en liten buss og båt ut til Isla Mujeres om alt går etter planen.

Palenque, plassen jeg bare måtte se.

Jeg kommer meg til en liten støvete by med navnet Palenque noe sent på kvelden, men det er lav sesong så her går alt på skinner. En taxi og booket inn på første og beste til en akseptabel pris. Jeg er sliten etter en hektisk dag og tar en rask dusj og rett i bingen. Det er dagen etter som det skal gjøres, jeg skal se ruiner igjen, store ruiner. Kjenner det kribler i magen og tankene svirrer rundt Maya’r når søvnen tar tak i meg og drar meg ut i drømmeland. Det er en stor sannsynlighet for at jeg var indianer den natten. Våkner litt sent og får i meg frokost, ingen tid å miste. Finner en berømmelig collektivo med skiltet “Ruinas” forann i vinduet og 15 minutter senere står jeg ved inngangen. Det første som møter meg er dette.

Slik kan man også få servert severdigheter.

Dette ser ut til å bli en av de gode dagene. Man kan krabbe opp og ned ruiner, gå inne i gangene og la alle sanser jobbe sammen. Fantasien løper løps, dette er noe som et barn kan like, “Ugh Ugh”. Den som kunne vært her å lekt cowboy og indianer når en var liten og ikke kolonihagen som var naboen til naboen. Greit de hadde mye frukt på høsten, men dette stedet hadde noe som kunne trigget fantasien til et barn utover det hinsidige. Det er stort, vakkert og det oser av Maya.

Observatoriet

Pissoar

Og vi skal bygge et rike, stein for stein.

Dette skal være et av de få tårnene som er funnet etter Mayariket. Ingen vet helt dens hensikt.

Her ser man rester etter orginal maling på veggene.

Hva som egentlig gjør det vites ikke, men skuffelsen kommer. Hvor er de store plassene, pyramidene som står der høyreiste og gir deg den kongelige utsikten? Ja jeg syntes Palenque var fantastisk, for all del, men savnet etter en tid opplevelsen ifra Tikal. Kanskje var jeg trøtt etter all reisingen, kanskje var det dumt å se Tikal først, kanskje hadde jeg bygd opp noen helt urealistiske forventninger. Uansett skuffelse eller ikke, jeg angret ikke og var fortsatt grepet av øyeblikket, det var fantastisk i all sin prakt. Jeg vandrer rundt på ruinene i en tre timer og på slutten kommer jeg over denne prinessesen som hviler seg i trærene.

Dagens prinsesse.

Etter ruinene var det museet som ventet, men jeg må bare skuffe de som vil se bilder derifra. Fotoapparatet valgte å slå seg av og singnaliserte stille at det ikke hadde nok strøm. Pokker til tidspunkt å gå tom, men nå er det nå engang slik at det er noe man skal lade opp og jeg kan ikke bebreide kameraet for ikke å stille opp. Museet var fylt opp med orginale ting ifra ruinene. Det er spesielt når man ser masker som fortsatt har farge, over tusen år etter. Hele Maya byen, kunne jeg lese, var i sin storhetstid malt. Hovedfargen hadde vært rød, fargen ifra knuste innsekter. Knuste innsekter! Se for deg bildene av pyramidene, mal dem i rødt med en hvit stein trapp i midten. Andre farger i gult, blått og grønt på masker og statuer som står plassert rundt. Synet må ha vært av en annen verden.

Utsikt

Me gusta

Og når man etter en hel dag med ruiner og museum blir krevd for 51 pesos, som er standar prisen for det meste av slike ting i Mexico, kan man bare takke og bukke. Prisen tilsvarer 25 norske kroner. Dette er en plass som er plassert på “Verdensarv” listen, det er en plass som er en enorm turistatrasksjon og krever mye vedlikehold og vakthold. De krever deg for 25, kan bare like det. Kvelden er rolig med forsøk på spansklesing, liten byvandring og sjonglering.

Palenque by, idag.

Kirken

Noen kjeder seg på kveldstid.

San Cristobal

Collectivoen stopper på markedet, 8 timer har gått og det føles godt å strekke på beina igjen. En ting er ta bussen en annen ting er collektivos. De er små varebiler omgjort til minibusser, fylt til randen med seter. Funker fantastisk godt for å gjøre kortere turer billige, men på lange avstander blir du vel komprimert. Jeg prøver å orientere meg, klarer ikke helt å se hvor jeg er, men kjenner igjen sentrum. Må ha vært timene på reise som har gjort at hode stoppet å virke.

Sentrum av San Cristobal

Der, jeg er tilbake. “Der på hjørnet var der jeg kom ifra når jeg bodde her sist.” For langt unna, se om jeg finner noe annet. Et skilt, 100 kroner for en natt med eget rom, bad, tv og internett. Hmmm, slettes ikke verst, men her blir jeg alene. Ingen typisk backpackersplass. Igrunn like greit da jeg ser frem til litt byvandring og en tur opp til en “landsby” i nærheten, alene. Det er ikke vanskelig å treffe folk når man reiser alene, men noen ganger vil man ikke. Og det funker helt fint å bare lukke verden utenfor og bare vandre rundt eller bare legge seg i en hengekøye og lese en bok. Kjenner jeg har vært litt der at jeg har stengt omverden ute den siste tiden, har vært rolig og deilig. Eller rolig og rolig, var i Leon 8-9 dager tidligere.

Vi er fortsatt i sentrum

San Cristobal er en trivelig by med sin katedral, park og marked. Men det som gjør plassen noe spesiell er mulighetene til å dra til noen av de mer tradisjonelle “landsbyene” rundt. Setter landsbyer i gåsetegn da det viste seg å bo nesten 60 000 i San Juan Chamula, som jeg besøkte. Her blander katolismen seg sammen med gammel Mayatro i en evig røre. Se for deg at du går inn døra på en fargerik kirke som denne.

Maya katolsk kirke

Og her inne blir du møtt av røyk som siver ut, høy på gulvet og ingen benker. Du kikker deg rundt og de som ber sitter på gulvet og fremfor seg har de stearinlys, i hopetall, plassert rett på gulvet. Det er noen som har noe som kan minne om røkelse men av grass som de “slår” hverandre med på ryggen. Du obeserverer fler som kommer inn døren og flere har med seg noe som kan minne om en picknickkurv. Men det er ikke ost, kjeks og vin de skal innta, men brus. Maya relgionen mener at når du raper er det onde ånder som forlater kroppen. Derfor drikker de brus, gjerne Coca Cola, inne i kirken som en relgiøs handling. Men man skal vite de har mer i kurven, ved siden av dette og alle kiloene med stearinlys. Opp av kurven drar nesten alle som sitter der inne den dagen en høne. Denne blir ofret til gudene mens jeg tror gudebildene av Jomfru Maria og flere må se skeptisk på, detter er et virvar av relgioner og tro.

Etter at jeg kommer tilbake ifra San Juan Chamula, med en typisk collectivo, tar jeg meg en tur på markedet. For mange er nok dette et høyudepunkt å se hva du faktisk kan kjøpe av all verdens krimskrams på slike steder, men alle har en tendens til å selge det samme og jeg går fort lei. Rusler videre innom et annet mindre marked hvor varer som er mer lokal produsert og det er virkelig handarbeid selges. Kjøper litt småting før jeg lar bena dra meg mot Katedralen. Sist jeg var her var jeg aldrig innenfor dørene, jegviste vel ikke helt hva jeg gikk glipp av. Arkitektur i disse kirkene/katedralene kan være fantastiske.

Marked, sjekk frukten er stablet

Katedralen, med et av de største korsene i tre.

Og igjen, de kan det med kirker.

På kvelden dagen etter adkomst San Cristobal sitter jeg igjen på bussen, denne gangen er det Palenque som står for tur. Bussene i Mexico er gode, jeg sovner på den korte turen nordover, kun fem timer. Det går fort, tiden går så utrolig fort.